Onshore rotation - part two

Jeg har nå hatt et par rotasjoner til feltet og tenkte det var på tide å fortelle litt om hvordan hverdagen forløper på jobb nord for sivilisasjonen i Alberta. For å komme til Kearl flys vi fra terminalen til Canadian North i Calgary til Albian Aerodrome og busses så videre til Kearl feltet, total reisetid rundt 4 timer.

Rotasjonen jeg går på er en 10/10, dvs 11 dager jobb og 9 dager fri, helt logisk. I oppstartsfasen som pågår jobber jeg sammen med commissioning- og start up-teamet for roterende maskineri. Maskineriet i oljesandbransjen har helt andre dimensjoner enn det jeg er vant med fra offshore. Noen av pumpene her har en diameter på ca 2 meter og er designet for å pumpe stein på størrelse med et eple. Mye av tiden går med i feltet og for å komme meg rundt kjører jeg naturligvis standsmessig i en 3500 Chevy Silverado. Disse er selvfølgelig som en Ford Ka i forhold til de 400 tonn tunge Caterpillar 797 dumperne som frakter oljesanden rundt på feltet. Ryktene sier at hvert dekk til en 797 har en verdi på $80.000.

Campen vi holder til på når vi ikke er på jobb heter Wapasu Creek Lodge og ligger halvtimen unna feltet på humpete grusvei. Campen har det man trenger; kantiner, 'bag-up-room' for å pakke lunsj med seg på jobb, kiosk og til og med en Tim Horton's kaffesjappe (á la Starbucks). Det finnes også treningsrom, bordtennisrom og fellesrom med arrangerte kveldsaktiviter som konserter etc, men disse har jeg foreløpig ikke hatt tid til å benytte meg av. Vi kommer ikke tilbake til campen før kvart på åtte på kvelden og da er fokuset på mat og søvn før vekkerklokka ringer 05:30. (Joda jeg står faktisk opp før 'fuglene fise' som de ville sagt i Stavanger, tro det eller ei.)

For de som er vant til offshorelivet kan jeg informere om at rommene her er på størrelse med plattformsjefens 'suite' med både eget bad og La-Z-boy lenestol. Til min skuffelse må man vaske sine egne klær her i motsetning til norske offshoreforhold der klesvasken kommer ferdig brettet tilbake. Foreløpig har jeg heller ikke sett noe til ni-kaffen med påsmurte rundstykker eller tre-kaffen med nystekte vafler.

Wapasu Creek Lodge

Behind-the-scenes Kearl

En 5-minutters videosnutt fra Imperial Oil som viser bilder fra både 

Kearl Site og Wapasu Creek Lodge.

Oljesand har generelt et dårlig rykte på seg hjemme i Norge og det er til tider også omdiskutert i mediene i Canada. Men noen artikler er av det mer positive slaget (forsiden fra en av dem er klippet inn under) noe overskriften muligens gir et hint om. Artikkelen er antakeligvis mest interessant for de noe teknisk interesserte, men den har også noen tall på utslipp fra oljesand sammenlignet med annen oljeproduksjon som ikke så ofte får fokus i media. Hele artikkelen er trykket i Oilweek.com, men forfatteren har også lagt ut teksten i sin blogg (Best of the Best) som er mye enklere tilgjengelig.

Best of the Best
Artikkel som omhandler Kearl-prosjektet. 

Maligne Canyon

I følge turboka var Maligne Canyon et 'must see' når man først hadde tatt turen til Jasper. Det er den nederste delen av elva fra innsjøen lenger opp i dalen, før den møter Athabasca River. Hvis man følger strømmen med biler skjønner man fort hvor man skal for her er det mange turister som skal se! Så da var det bare for oss å svinge av veien og begynne turen litt lenger ned.

Totalt er det 6 broer over elva, som står tettere jo lenger inn i canyon man kommer. Til og begynne med går man langs en sti, og møter litt mer tilrettelagte forhold med asfalt og trapper ved den tredje broen. Det spesielle med canyon er at den er ganske dyp og full av mange pots. Nedenfor dette punktet kan man fascineres av hvordan mange store bekker strømmer ut fra fjellet på ulike steder og til slutt blir en stor elv. Fjellet i dette området er så porøst at en litt mindre innsjø lenger opp dreneres gjennom bunnen og vannet kommer til syne her.

På tur til Maligne Canyon traff vi på disse - Bighorn Sheep

Turen starter ved sjette brua

Tredje brua

 

 

Øverst i Canyon

 

Fossil

Siden turlederen hadde innvilget en lettere turdag etter gårsdagens hardkjør fikk vi også tid til å kjøre til Miette Hot Springs øst for Jasper. Dette er The Rockies' varmeste naturlige kilde og hvis man er interessert kan man gå den lille turen opp til der det glovarme vannet renner jevnt ut fra fjellveggen. Planen var å bygge opp noe tilsvarende luksushotellene i Banff og Lake Louise. Men det opprinnelige badeanlegget ble til slutt forlatt i 1984 på grunn av porøs grunn, utfordringer med vedlikehold og hyppige møter med bjørner (rekorden var 27 encounters på én dag).

 

Slik det en gang så ut

Bald Hills & Maligne Lake

I Jasper National Park er det et hav av turmuligheter hele året. Turlederen hadde funnet et flott utgangspunkt i Maligne Lake [Mah-Leen], som ligger 4-5 mil sør i parken på 1700moh og er en del mindre trafikkert enn f.eks. Banff.

Dagens tur gikk til Bald Hills. I følge turboka var det ca 5km hver vei langs en bred sti (forest fire road) opp til målpunktet. Det er mulig at det er en stund siden det var skogbrann på den første kollen, for her var utsikten nesten blokkert så da ville turlederen opp til neste topp. Etter en motivasjonlunsj møtte vi noen andre fotfolk som sterkt anbefalte den siste lille klatringen så vi kom skikkelig opp i høyden på snaufjellet. Det tok bare 15-20 minutter og var vel verdt det. Men jammen var det ikke en ny topp som åpenbarte seg og hvor utsikten var enda mer spektakulær og bare 15 minutter unna! Totalt ble det ikke mer enn 13-14 km, men snøen og de ekstra høydemetrene gjorde beina klare for en litt mindre strabasiøs tur dagen etter. Bald Hills er veldig lett tilgjengelig og faktisk møtte vi to stykker med akebrett på toppen.

Startpunkt er postkort-vakre Maligne Lake

Disse to vurderte også å ta turen sammen med oss opp til Bald Hills

Be bear aware! 

Dagsferske spor tyder på at vi ikke er de eneste som bruker stien... 

Ut i fra størrelsen er dette svartbjørn.

Heldigvis hadde Inger tørrtrent på trekk og lad av bjørnesprayen på parkeringsplassen før avmarsj. Men det var mange skumle lyder fra ekorn og fugler på veien oppover.

Turen starter i skogskledd terreng, overraskende lå snøen godt allerede

Lunch i lia

Toppen er nådd...trodde jeg

men jammen fant ikke Jussi enda en topp bare litt lenger bort og litt høyere...

Flott utsikt fra toppen! 2352moh.

Icefields Parkway - Hwy 93

Det er ikke langt mellom langhelgene her i landet. Men nå som Inger har 10 sammenhengende fridager fant vi ut at den første friperioden skulle gå til Jasper, som ligger 5 timer lenger nord i provinsen langs The Great Divide. Vi har gjort et forsøk tidligere også, men Jasper er et veldig populært område og det er nesten ikke mulig å få tak i overnatting i de hellige Canadiske langhelgene i denne byen. Byen har en egen nettside for B&B plasser, selv om de stort sett kun består av B siden flertallet ikke tilbyr frokost. Vi fant likevel en koselig plass som het Bear Hill Lodge. Anbefales! Spesielt de nystekte sconesene og muffinsene til frokost.

På veien kjører man langs Icefields Parkway som svinger av TransCanada like nord for Lake Louise. Selv om denne veien er en fjellovergang og ofte er stengt på grunn av skred og snøstorm vinterstid er det ingenting som minner om norsk riksveistandard. Og godt er det for det er veldig mange postkortmotiv hvor det brått må stoppes på de brede veiskuldrene og knipses bilder. Naturlig nok tok turen litt mer enn fem timer.

Icefields Parkway

Som navnet antyder er det mange isbreer her. De fleste har muligens sett isbreer en gang, men her er de veldig lett tilgjengelige. Og hvis en vil stoppe på alle de flotte stedene er det like greit å kjøre samme veien på returen siden er ikke er mulig å rekke over alt samme dag. Her går det også både sykkel- og turstier langs fjellkjeden.

 Peyto Lake

Columbia Icefields

På veiens høyeste punkt passerer man Albertas høyeste fjell Mt Columbia (3747) og Columbia Icefields, som er en ganske stor sammenhengende isbre med mange mindre armer i de omkringliggende dalene. Bak skiltet ser man den mørke endemorenen som viser hvor høyt isbreen stod midt på 1800-tallet. Men den ble ikke rapportert før noen fjellklatrere besteg Mt Athabasca i 1898. Veien går mer eller mindre parallelt med The Great Divide - altså vannskillet. Og denne "triple hydrological apex" er et av de få stedene i verden hvor vannskillet deler seg i tre ulike verdenshav.

Athabasca Glacier - en av verdens lettest tilgjengelige isbreer

 

Kjører med stil opp til isbreen

I følge den erfarne sjåføren vår Luke er et stykke av veien opp verdens bratteste kommersielle stigninger. Da er det godt å sitte trygt inni en av verdens største busser opp et av verdens største isfelt sør for den nordlige polarsirkelen. 

Athabasca Glacier

Den morsomme delen av opplevelsen var muligens bussturen opp. I følge Luke var dette den første dagen i løpet av 10 år på jobb han hadde opplevd at det var helt vindstille på isbreen. Uken før blåste det plutselig opp til snøstorm og 200 turister ble værfast i noen timer på breen.

Athabasca River & Falls

Litt lenger nord i dalen følger veien Athabasca River som utrolig nok ikke stammer fra Athabasca Glacier. Men canyonene vi stoppet ved var veldig flotte og tilrettelagt for oooohs & aaaahs.

 

 Athabasca Falls

Cowboy Trail

På samme dag som skisesongen 2012/2013 sitt første snøfall i The Foothills tok vi en road trip langs Cowboy Trail sørover mot Fort Macleod som ligger litt over 2 timer unna Calgary. Målet for turen var stedet som heter Head-Smashed-In Buffalo Jump, og navnet hinter om hvilke aktiviteter som fant sted her.

Cowboy Trail - Highway 22

På veien kjørte vi innom Fort Macleod som er en søvnig gammel western-by etablert i 1874 av The North West Mounted Police, forløperen til de røde og stolte RCMP. Main Street består av bygninger som i sin arkitektur er lett gjenkjennelige fra både eldre og nyere western filmer. Faktisk er deler av Brokeback Mountain filmatisert her. Fortet er delvis rekonstruert av The Mounties og er nå et museum, som er fint å besøke når de iskalde prærievindene ikke truer med å fryse rumpa av deg.

Etter litt råning på stripa kjørte vi videre til Head-Smashed-In Buffalo Jump litt utenfor byen. Dette stedet er på UNESCOs verdensarvliste. På 1960-tallet begynte arkeologer utgravninger og fant rikelig med bøffelknokler og jaktredskaper i flere lag på totalt 11 meter, karbondatert til å være opptil 6000 år gamle. Kort fortalt hadde de innfødte utviklet vellykkede metoder for å jage hele flokker med bøffler utfor stupet, som var 10-20 meter høyt, for å få både skinn og mat til vinteren, til tross for at de hverken hadde guns'n'horses. Jaktmetoden innebar samarbeid der hele stammer deltok og forberedelsene tok dager og uker. Stedet var i bruk helt til en gang på 1700-tallet da den hvite mann innførte hester og gevær som gjorde jakten mye mindre arbeidsintensiv for indianerstammene.

I dag har en del av sandsteinsklippen rast ut.

I bakgrunnen kan en skimte en litt mindre Buffalo Jump.

Brown Cheese Please

Lykken var stor da jeg etter 10 dager på rotasjon kom hjem til både brunost, hjemmelaget leverpostei, appelsinmarmelade og Vestlandslefser som Jussi hadde kjøpt inn til en dyr penge. Etter tips fra Rune og Anna fant Jussi frem til en dansk slakter som fører nordiske varer, og dermed kan vi kose oss med et lite stykke Norge selv om vi er langt hjemmefra. Og kanskje blir det til og med finsk juleskinke i desember...

Onshore rotation - part one

Inger reiste i forrige uke på sin første onshore-rotasjon. Jeg kan ikke helt huske at rotasjon var et uttalt emne før vi flyttet hit, men det var nok noe med liten tekst jeg ikke fikk med meg. Heretter reiser hun på jobb i 10 dager og får 10 dager fri, minus 2 reisedager, tentativt det neste halve året. Det er ikke akkurat noen luksuriøs norsk offshore-ordning, men nå får vi ihvertfall tid til å farte rundt i Verdens best likte land.

De siste ukene har jeg selv syslet med forberedelser til IELTS. Altså en engelsk eksamen som tester funksjonsområdene innen lesing, lytting, skriving og til slutt en muntlig eksaminasjon. Siden sykepleie av tvilsomme grunner er regnet som et akademisk virke, må jeg ta den akademiske versjonen av IELTS for å få lov til å sende inn vitnemålet til vurdering. Det er ikke så ofte jeg har hatt behov for å skrive to essay innen 60 minutter med et akademisk vokabular tidligere, og om et emne som blir utdelt når klokka starter, så dette er en liten utfordring for jugoslav-engelsken min.


På grunn av strenge sikkerhetsprosedyrer får jeg ikke lov å gjengi noe av det som skjer der Inger jobber. Men her er en forklaring på hva som foregår i oljesandbransjen, i all enkelhet og i generelle termer:

 

1. Oljen pipler opp fra bakken mange steder her i provinsen. I de rurale strøkene står oljepumpene tett, og noen fant i tillegg ut at det kunne utvinnes olje fra sanden.

2. Etterhvert slengte også myndighetene i landet seg med på leken. De kontrollerer og regulerer de enorme feltene.

3. Og bestemmer hvem som skal få utvikle områdene og utvinne oljesanden.

 

4. Først må det avklares om First Nations har noe å si. En del kronasjer brukes på PR slik at flere demonstranter skal slippe å helle ekkel gugge over seg. (Denne delen har mye til felles med Sametinget i Finnmark, som har en del gamle kart over hellige områder liggende i arkivet sitt, og beleilig nok graver disse fram der Staten forsøker å øke sysselsettingen.)

5. Samtidig krysser oljeselskapene fingrene for at det ikke dukker opp nok et enormt fossil. Dette må rapporteres til rette myndighet og Arkeologiske utgravninger settes i gang. Provinsen Alberta har for øvrig noe av verdens største tetthet av fossiler. Derav navnet Dinosaur Valley litt lenger sør i provinsen.

6. Lokal sysselsetting er god PR.

7. Enorme maskiner graver og frakter sanden til prosessering. (Prosess i oljebransjen er uttrykk som alle nikker anerkjennende til når de hører ordet. Jeg har fortsatt ikke funnet én person som kan forklare hva prosess egentlig går ut på.)

8. Sanden prosesseres og en får fram noe som begynner å ligne på olje.

 

(Nei, dette er ikke kaffe servert i Finnmark)

9. Cruden fraktes i rørledninger sørover før det videreforedles. Her glemte myndighetene å utvikle retningslinjer for kvalitetskontroll på rørene. Et visst selskap får stadig pepper for at det litt for ofte ruster hull på rørledningene.

10. Etter ca 50 år i drift tilbakeføres gruveområdene til et vakkert og uberørt naturområde. Etter noen tidligere episoder er alle selskapene nå pålagt å bidra til et fond som garanterer nettopp reclaiming av områdene.