Den 25. august gikk startskuddet for Challenge Penticton 2013. Byen på sørenden av Okanagan Lake i British Columbia har i mange år vært arrangør av Ironman Canada, men nytt av året var at de har byttet arrangør til Challenge-familien. Den første Challenge triatlonen i Nord-Amerika og Ironman flyttet arrangementet til Whistler. Ganske dramatiske forandringer i triatlonmiljøet.
Vinneren blant de profesjonelle ble Pentictons Jeff Symonds på tiden 8:29:57! I dameklassen vant Carrie Lester fra Australia på tiden 9:27:26. Det er ganske raskt etter å ha svømt 3.8km, syklet 180km og løpt 42.2km. I tillegg til den profesjonelle delen startet også nesten 600 individuelle deltakere og 162 3-mannslag. Fra i år var det nemlig også mulig å melde på lag til å delta.
I månedskiftet april / mai i år var Inger og jeg ute på en bedre middag i Calgary med Rune & Anna og Kyle & Marianne. Etter noen glass med en god Châteauneuf-du-Pape kom det fram at de manglet en på laget for å kunne melde seg på Challenge Penticton Relay. Fra før hadde de rekruttert Magda til svømmingen, mens Marianne skulle sykle så da var det bare "the fun part" igjen til meg. Kyle deltok i den individuelle klassen og fullførte på imponerende 13:28:14!
De profesjonelle startet kl 0615 etterfulgt av alderbestemte klasser. Kl 0800 var det Magda sin tur å starte på sin svømmeetappe. Vi hadde store forventninger til henne siden hun bare noen uker før kun var ett minutt bak treneren sin i en 5km svømmekonkurranse. De fleste hadde litt problemer under svømmingen ved vending siden bølgene var litt høye. Men Magda fullførte sine 3.8km på 57:48, noe som var nesten like raskt som de profesjonelle og først blant stafettlagene! Så var det Marianne sin tur på sykkelen. Sykkeletappen gikk over tre krevende stigninger med totalt 180km. Hun hadde på forhånd beregnet å sykle på ca syv timer, men med en helt imponerende innsats avsluttet hun på tiden 06:20:43. Flere av de profesjonelle som ble intervjuet etter målgang kommenterte at alle traseene på dagens triatlon var noe av det mest krevende de hadde vært gjennom.
Så var det min tur med løpingen. Planen var å løpe de første 10km på rundt en time og så øke farten hvis kroppen føltes grei. Den planen sprakk i det timing chipen kom på foten. Jeg åpnet altfor fort og totalt sett løp jeg mye raskere enn det jeg hadde gjort på trening. Kroppen kjentes likevel grei ut underveis. De siste kilometrene var likevel ganske vonde og utmattet kom jeg til slutt inn på tiden 03:53:24. Totalt ble tiden på laget 11:15:03 og og en svært imponerende 19. plass blant 82 mix lag og 39. plass blant alle de drøyt 160 lagene.
Alt i alt var det morsomt å ha vært med på noe sånt. Utrolig mange mennesker langs løypene som heiet på alle og oppmuntrende mennesker på aid stationene. Det var også en veldig fellesskapsfølelse i hvert fall på løpedelen hvor man tok seg tid til å heie på og komme med litt oppmuntrende ord til konkurrentene uansett hvor sliten man var.
Under bildene har jeg skrevet litt mer om forberedelsene for maratonen og raceday for de som er spesielt interessert.
Stafettlagene klare til start. Magda i front!
Lag X56 er igang med løpingen!
Fornøyd med å ha fullført marathondelen på 03:53:24!
Swim, Bike and Run Courses:
Opptrening og ernæring:
Etter å ha googlet litt fant jeg et 16 ukers treningsprogram for maraton og det passet bra siden det var akkurat 16 uker til raceday. Rune meldte seg frivillig som treningspartner noe som var til uvurderlig hjelp når løpslysten ikke alltid var tilstede. Allerede etter de første ukene begynte leddene å knirke så da måtte jeg avlaste beina litt fra løpetreningen og byttet ut noen løpeøkter med sykling. Den første halvdelen var det mange intervalløkter, mens vi gikk over til mer distanseløping etterhvert fra 15 til 32km (to uker før løpet). Smertene i knærne ble bedre og i slutten av juni var jeg klar for test av løypa langs Skaha Lake. 24km på ca 2:02:00.
Bortsett fra distansen i seg selv er den store utfordringen å få i seg nok væske og karbohydrater underveis og å løpe sakte nok i begynnelsen, så det ble fokuset mitt den siste halvdelen av opptreningen. I Okanagan Valley kan det være over 30 grader på dagtid i august. På flere av de lengre løpeøktene på Nose Hill og rundt Glenmore Reservoir var det rundt 30 grader og jeg kunne virkelig kjenne på kroppen hvor tungt det ville bli å få i seg drikke og mat og samtidig unngå magekramper. Her er det masse tips og råd å få fra profesjonelle utøvere på internettet. De lengre øktene førte med seg inflammasjon i leggene. Etter daglig stretching, nedkjøling med is og to kurer med inflammasjonsnedsettende tabletter ble det bedre to dager før raceday.
Slagplan:
Etter å ha opplevd både dehydrering og magekramper mente jeg å ha funnet en ernæringsplan for raceday. Den ble selvfølgelig endret to dager før raceday etter å ha hørt på verdensmester i triatlon snakke om sin erfaring med ernæring. Drikke litt på hver aid station, spise en halv banan i begynnelsen av løpet når pulsen var lav og kroppen klarte å prosessere maten og kanskje litt cola de siste 10km inn til mål. Et par uker før løpet kjøpte jeg en Garmin Forerunner 310XT (gpspulsklokke) og fikk heldigvis testet den noen ganger så jeg oppdaget at pulsbeltet lagde kjøttsår midt på sternum under lengre distanser. Løsningen ble sportstape på brystet. En måned før løpet kjøpte jeg også nye løpesko av typen Asics Gel Nimbus som passet perfekt og i en halv størrelse større en vanlig for å få litt mer plass til tærne for å unngå store gnagsår. Målet under treningsøktene var å holde en fart på rundt 10km/t og det var også målet for maratonen. Den siste uken var også målet å fylle opp karbohydratlagrene. I siste liten bestemte jeg med også for å droppe drikkebelte siden det var så tett med aid station. Jeg hadde kun et lite belte med plass til Spot2 Messenger og litt dopapir i tilfelle krise :)
Raceday:
Grytidlig på søndag morgen spiste jeg en halv bagel med sylteltøy før laget møttes. Drakk rundt en liter med vann frem til frokost nummer to i ni-tiden som bestod av en hel bagel med diverse pålegg. Magda hadde på forhånd beregnet svømmetiden til i underkant av en time og Marianne hadde 7 timer som mål på sykkeletappen. Etter å ha sett Magda avgårde på relay starten kl 08 dro jeg tilbake til West Kelowna for å slappe av i noen timer. Avtalen var å være tilbake Penticton i 14-tiden, være klar for å løpe i vekslingsområdet fra kl 15 til 1630. Til lunsj spiste jeg en halv bagel igjen og drakk ca en liter med vann eller
Heed sportsdrikk i timen. Fra klokken to spiste jeg også en halv
Hammer bar i halvtimen. Siden tidspunktet for når jeg skulle begynne å løpe var usikkert var jeg spent på om det ville fungere.
"Win it or loose it":
Marianne kom inn til veksling allerede kvart over tre. Da tidschipen var overtatt, med mye publikum og klar for løping hadde jeg altfor høy fart på åpningskilometeren (12.6km/t). Pulsklokka var stilt inn på å varsle tiden hver kilometer. Jeg forsøkte å roe ned tempoet de neste kilometrene slik at tiden var mellom 5:30 - 6:00min/km. Etter 12km hadde jeg roet ned tempoet og nådde endelig planlagt pace på 5:30min/km. De ti første kilometrene gikk veldig lett og mye lettere enn på trening. Jeg tenkte for meg selv at hvis jeg klarte å holde dette tempoet helt inn kunne jeg klare å fullføre under fire timer, noe som var en drøm. Målet var 04:15:00, men på grunn av tidligere nevnte problemer under trening håpet jeg i det minste å komme i mål under fem timer. Frem til Skaha Lake (7-8km) var det også veldig varmt, så jeg fryktet at jeg kom til å bli dehydrert, men da de første ti km var passert tenkte jeg "Win it or loose it" og holdt tempoet oppe siden det gikk så greit.
To tredjedeler av maratontraseen går langs Skaha Lake i veldig flott natur, men denne dagen var det veldig motvind og hvite topper på innsjøen på vei sørover. Heldigvis begynte det å skye litt over så det ble rundt 26 grader resten av løpet i tillegg til noen få avkjølende regndråper før vending. Omtrent hver andre kilometer var det en aid station hvor jeg tok en kopp Heed gående, en kopp vann som jeg helte over armene eller litt isbiter under capen og en halv banan etter drøyt ti km. Tempoet holdt seg rundt 5:30min/km. Det var veldig motiverende å løpe forbi så mange andre triatleter som så ut som at de hadde det verre enn meg. Jeg fikk litt drahjelp av et annet stafettlag jeg hadde tatt igjen i begynnelsen av løpet. Det laget så ganske godt trent ut og hadde til og lagdrakter så jeg tenkte at de nok visste hva de holdt på med. De dro i fra og lå opptil 500 meter foran meg langs vannet, men da bakkene begynte 3-4km før vending begynte jeg å ta innpå dem og på vending lå jeg rett bak ryggen deres og passerte halveis på under to timer (01:54:55 eller 5:27min/km i snitt). Da jeg så at de kom til å slakke av tempoet etter vending løp jeg forbi og holdt farten oppe ved å kun fokusere på å få brystet og knærne opp og fram under løpingen så kunne jeg heller hvile noen sekunder på aid stationene. Jeg merket ikke så mye til magekramper foruten i en av nedoverbakkene 3-4km nord for vending, det gikk heldigvis over ganske fort. Etterpå sjekket jeg tiden til det laget jeg hadde fulgt på vei sørover og de løp 1 time og 20min saktere på den siste halvdelen.
På rundt 30km tok jeg igjen Kyle og high fivet med han, vekslet litt oppmuntrende kommentarer før vi skilte lag. Etter dette begynte jeg å merke litt til slitne bein. Medvinden jeg hadde håpet på merket jeg ikke så mye til, men motet var ganske greit da det var 7-8km igjen og Inger stod sammen med mamma og pappa og heiet. Herfra og inn ble det litt tettere med publikum inn mot byen enn det var langs Skaha Lake. Med 6-7km igjen startet det virkelige hardkjøret. En veldig slak stigning (16 høydemeter) over en kilometer virket uendelig bratt og lang. De siste aid stationene prøvde jeg å drikke en kopp cola. Jeg vet ikke om det hjalp, men det var uansett utrolig deilig å kunne gå noen meter mens jeg drakk og det eneste som holdt meg på beina var tanken om at jeg fortsatt kunne klare å fullføre under fire timer. Med tre km igjen kunne jeg skimte målområdet, men den hardeste delen var nok ved passering to km igjen hvor traseen svingte inn på oppløpssiden forbi målstreken, én kilometer langs strandpromenaden før den siste kilometeren tilbake inn til mål. Inger og mamma og pappa hadde kjørt opp hit til passering to km og målområdet, men da hadde jeg ikke krefter igjen til å smile til kameraet. Ved den siste hundremeteren stod resten av laget oppstilt og løp sammen med meg inn til målstreken. Da var det bare å bite tennene sammen og se bra ut for kameraet. Siste halvdel av løpet gikk på 01:58:29 eller 5:41min/km i snitt. Fullstendig utmattet og lykkelig over endelig å ha passert målstreken satte jeg meg ned på en krakk og fikk en vannflaske. Så ble jeg geleidet bort til sykestua hvor jeg ikke var alene om å trenge litt drikke, elektrolytter og hvile. Over 20% av deltakerne var innom her etter målgang. Heldigvis kom jeg meg raskt etter en times tid og kunne nyte følelsen av å ha fullført på en tid jeg i det stille bare hadde drømt om på forhånd og en kjempeinnsats fra hele laget!
. 
