"Come on Texas"

I midten av oktober skulle Inger på kurs i Houston og jeg ble med for å se hva dette Houston-greiene var for noe. Houston er nok ikke førstevalget for turisttrafikk, men vi hadde et koselig besøk hos Hege og Steffen og ungene deres. Jeg tror Inger ville ha meg med for å varme meg opp for eventuelle fremtidige jobboppdrag.

I Houston hadde vinteren ankommet og det var litt under 30 grader på dagtid. Dørvakten på hotellet hadde på seg en tykk boblejakke på morgenen, mens vi gikk i shorts og t-skjorte.

Houstonianerne liker å kjøre bil og å stå fast i trafikken. Det er egentlig ikke så mange andre transportmuligheter. En skulle tro det var vanskelig å kjøre der med 5-6 filer i alle retninger, men i rushtrafikken (kl 06-11 og kl 13-21) gikk det så sakte at det ikke var noe problem å skifte felt i tide.

Årsaken til at "public transport" ikke er så utbredt? 

25% av raffinerivirksomheten i USA befinner seg sørøst for Houston og det strekker seg så langt øyet rekker.

Morgentur til Galveston

Ute ved kysten ligger strandbyen Galveston. "Vinterstid" er det ganske rolig der, men det er veldig populært der på sommeren med lange sandstrender og tivoli på den ene piren. 

Høydepunktet for min del var nok besøket på Johnson Space Center

En ny attraksjon var en ombygd 747 med en Space Shuttle på toppen utenfor besøkssenteret. 

Inkludert i billettprisen er en 90 minutter lang omvisning med turistbuss inn på NASA området hvor vi fikk komme inn å se SAIL, Apollo Command Center og Saturn V raketten. Både omvisningen og besøkssenteret var vel verdt turen! Om en booker plass på forhånd kan en bestille plass på en utvidet 4 timers omvisning, men det er kun 12 daglige plasser.

I bygget som huset SAIL fikk vi gå omkring i simulatorrommet for Space Shuttle programmet. Alt her var en tro kopi av romfergen, fra kabler og sensorer til dataprogram og kontrollsenteret. Her ble alle faser av romferden med romfergen simulert fra oppskyting til landing flere ganger for å luke ut alle feil på forhånd. SAIL var i bruk helt til 2011 da romfergeprogrammet ble lagt ned. I et annet bygg hadde de alt utstyr for simulering av oppdragene de hadde mens de var i bane rundt jorden.

Cargo bay

Guiden forklarte ikke hvilken funksjon "help"-knappen hadde.

Simuleringsrommet for kontroll senteret.

Neste besøk på omvisningen var til Mission Control Center.

Mission Control Center ble tatt i bruk i 1960. Rommet vi fikk se var det som ble brukt fra 1965 for Gemini, Apollo og Space Shuttle programmene frem til 1992. Da var den underveis blitt et nasjonalt minnesmerke og alt ble tilbakeført til slik det så ut i 1965, til og med stolradene vi satt i bak vinduet fra originale. I filmen Apollo 13 er filmstudioet bygget etter eksakte mål fra rommet på bildet.

Da kontrollrommet ble tatt i bruk hadde den en datamaskin så stor som et hus og som krevde 10 personer til å drifte. Og den hadde hele 2Mb minne! Helt foran i rommet satt det til enhver tid 4 personer som brukte regnestav til å utføre kalkuleringer. De var som oftest nyutdannede fra MIT. Hensikten var at de fire personene utførte nye kalkuleringer hver gang det skulle gjøres endringer i bane og posisjonering. Så lenge alle fire hadde kommet frem til samme svar var utregningene korrekte.

Mens guiden pratet kom plutselig en helt ekte astronaut inn i det gamle kontrollrommet foran oss og hilste på. Kjell Lindgren skal etter planen opp til ISS i juni 2015.

Siste besøk på rundturen var til Saturn V raketten som ble brukt til alle Apolloferdene. Det var vanskelig å få hele raketten på et bilde, men menneskene til høyre i bildet gir et lite perspektiv om hvor gigantisk denne raketten er.

I tillegg til en oppslukende omvisning var også besøkssenteret imponerende. Alle faser av romprogrammet fra Mercury til Sky Lab, Space Shuttle til ISS var utstilt.

Fighter Jet simulator. 

En veldig morsom simulator hvor man hang opp ned i setet om man fløy opp ned i tillegg til hydraulikk som gjorde det veldig realistisk.

Mercury Space Capsule

Lunar Roving Vehicle

En tilsvarende romkapsel som Jurij Gagarin ble førstemann i bane rundt jorda med.

Senere i uka tok jeg turen til Battleship Texas. Det er et flytende museum og en av veldig få eksisterende krigsskip som deltok i begge verdenskriger. Skipet ble sjøsatt i 1912 og tatt i bruk i 1914. Med sine ti 14 tommers kanoner var det størst og kraftigst på den tiden. Allerede under første verdenskrig var den utstyrt med med antiluftskyts og målangivelsesverktøyene var det mest moderne på den tiden. Bortsett fra motorrommet og helt øverst på masten kunne en gå så og si overalt og kikke. Med flere tusen matroser og marines ombord var skipet utstyrt som en liten by bortsett fra sengeplasser. Her måtte de finne en ledig seng eller henge opp hengekøyer på ledige plasser.

USS Texas

"Come on Texas"

Gun deck

Dagsordre fra 3. juni 1945. 

Året før var slagskipet med på D-dagen i den engelske kanal.

Kiosk

Soda bar

Det var obligatorisk med sjekk for veneriske sykdommer for alle som hadde hatt landlov.

Rorbua

USS Texas ligger ved San Jacinto Battleground.

Monumentet markerer det avgjørende slaget for frigjøringen av Texas i 1836.

Monumentet er et av de høyeste landemerkene i Texas og ved å ta heisen til toppen får en god utsikt til downtown Houston og flotte oljerafinerier.

Harding Icefield trail

Harding Icefield i Alaska havner lett på topp 3 lista over de beste fotturene vi har hatt. Denne turen byr på fantastisk utsikt ettersom du går oppover langs en isbre, stien er svært godt vedlikeholdt og dyrelivet man kan observere fra stien helt topp! Det var ganske mange høydemeter totalt på denne turen men terrenget endret seg hele tiden og utsikten var så flott at høydemeterne la man nesten ikke merke til.

Like nord for Seward starter turen ved foten av Exit Glacier som er en av brearmene som kommer ned fra isfeltet Harding Icefield, den største isbreen i USA. Kun noen få mennesker har gjennomført en dokumentert krysning av hele isfeltet. De to første kilometrene går gjennom skogen ved enden av Exit Glacier. Før en passerer 3 km åpner skogen seg opp og man får veldig god utsikt over brearmen under klippene. Stien går videre i sikksakk oppover til toppen av klippen hvor vi så svartbjørn litt lenger oppi fjellsiden. Herfra flater det litt mer ut over morenerygger fram til enden av den oppmerkede stien. Utsikten ved enden av stien er helt fantastisk, isbre så langt øyet kan se.

Exit Glacier, stien følger breen oppover på høyre side

Etter omtrent 2 kilometer får man utsikt over isbreen

For første gang på fottur så vi endelig bjørn på fottur - det var 3 svartbjørn i trygg avstand oppe i lia.

Omtrent 750-1000 meter unna pluss noen dype bekkefar.

Matpause like etter at vi hadde passert tregrensa

Over toppen av klippene var vi over skoggrensen hvor vegetasjonen endret seg fra regnskog og over mot morene i bildet under.

Det siste stykket gikk i månelignende landskap over morene

1-2 grupper må hver sesong bruke de enkle fasilitetene på Harding Icefield Emergency Shelter nær toppen av stien i følge Park Rangeren vi møtte på stien.

Ved enden av stien - Harding Icefield strekker seg lenger enn man kan fange på kamera

Nyter utsikten før vi må starte på returen

På kanten av morenen i bildet står det to mennesker. 

Det sier litt om størrelsen på denne enorme isbreen.

Turstatistikk

Lengde: 14.5 km

Tid: 5t 25min

Høydemeter: 962 m

Laveste punkt: 137 m

Høyeste punkt: 1076 m

Detaljert kart over turen oppover lia.

Oversiktskart som viser størrelsen på Harding Icefield. 

Turen vises omtrent midt i kartet.

Seward & Kenai Fjords National Park

"Where mountains, ice and ocean meet."

Seward ligger på østsiden av Kenai Peninsula og man følger ganske enkelt Seward Highway for å komme dit.

Byen er utgangspunktet for de som ønsker å fra på dagscruise til Kenai Fjords National Park og de som ønsker å besøke Exit Glacier / Harding Icefield. Harding Icefield er kronjuvelen i Kenai Fjords National Park og dette enorme isfeltet har minst 38 isbreer som bukter seg nedover, mange av dem helt ned til sjøen. Exit Glacier er den eneste man kan nå med bil. Området ble ikke erklært nasjonalpark før i 1980.

Seward er også kjent for å være det historiske startpunktet for Iditarod Trail som var en vinterrute for transport med hunder mellom Seward, via Anchorange og til Nome. Hundesledeløpet Iditarod går langs store deler av den gamle ruta, men starter i Anchorage.

Vi bodde på Northern Light B&B hos Marilyn og Don, et veldig trivelig pensjonert ektepar som tilbrakte vintrene i Baja og sommeren i Seward. Dette var et hjemmekoselig B&B der de disket opp med hjemmelaget frokost og Don satte seg gjerne ned med en kopp kaffe med frokostbordet for å skravle. Her fikk vi høre mange morsomme historier og sladder om tingenes tilstand i Seward.

Iditarod Trail veggmaleri

Seward er Mile 0 for 'Iditarod National Historic Trail'

Brown & Hawkins er den gamle kolonialen fra 1904

Yukon Kate?

Lokale veggmalerier var det mange av i Seward, denne er like ved det lokale sjøsenteret

Combat fishing ... 

Det var trangt om plassen langs strandlinjen i Seward ... 

 ... historien bak alle fiskerne er at store mengder Silver Salmon har trukket inni fjorden den siste uka

Laksen slaktes og fileteres på standa klar for frysing

Kvota er seks Silvers per person

Dagstur til Kenai Fjords National Park ... 

Vi har benket oss på øverste dekk klar for sightseeing

Havna i Seward

Spekkhogger

Vi telte minst 6 spekkhoggere i gruppen

Humpback whale 

Aiglak Glacier som kommer fra Harding Icefield

Sjøotere som koser seg i vannet

Sjøløver